Ihvertfall her i huset.
I kveld skal æ ta inn den fine juldekorasjonen som står på trappa.

Men ellers er det ikke noe utpreget påskefeiring her.
Ikke en kylling å se, utenom en brystfilet som ska marineres og fortæres i morgen.
Påskelammet er fraværende, ikke mye ull her nei, utenom 6 kasser garn det skal strikkes gensere av.

Noen frittgående egg og en kvast av årets gressløk blir nok konsumert sammen med «påskemorgen slukker sorgen,» på søndag, sorgslukkeren er en ingefærøl.

Annet smurningsutstyr enn smør og noe sirup finnes ikke her i huset.
Påskeappelsin hopper man over, hvis man ikke skal rote rundt med tung pust og eksem på ryggen resten av uka.
Påskesjokolade derimot…. men det kan man jo også spise resten av året, man bare omdøper den etter årstiden )
Hvordan ser pinsesjokoladen ut forresten? Reklameres det med tungetale og salg på gamle
ol-pins(e)
Sankthans-sjokolade med bilder av bål og hekser?

Nei det var denne påsken.. Æ hadde planer om å gjøre ferdig rundvaskinga og pakke den siste hjelpesendinga til Øst-Europa,  det skar sæ.
Etter et uryddig rundkast på soverummet med påfølgende utett kne og skamslått arm, ble også dette avlyst.
Da var det påskekrimmen da.  Det ordner æ også sjøl, æ leser kopien av årets selvangivelse og det kan skremme permanentkrøller på større individer enn mæ.
Nei i år blir det kosepåske, påskegult sengetøy, nikotingule fingre, fjordlands, lydbok, fotbad og gule smash, baconcrisp og ubegrenset tilgang på ingefærøl. Og litt eggende sydhavsmusikk.

GOD PÅSKE

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

At vi anleggsgartnere er godt kjent med latin e itj nå nytt.

Men latin bli jo brukt også i andre sammenhenger, spesielt innen medisin.

Min yngste datter fikk så nærkontakt med det forleden da hu va til en Tverr og faglig undersøkelse på sykehuset med en rygg moden for transplantasjon.

Hun følt sæ satt ut i den diskusjonen som fulgte, over hodet på henne, mellom den lokale medisinmannen og fysioterroristen.

Man kan tenke seg følgende, hvis det var gartnerens latin som ble brukt i denne sammenheng, den kan være like god som all annen latin.

Man starter med et godt behåret hode som da har en fin matte av Poa annua.

Videre hvis man har anlegg for blomkålører, roses man da for fine Brassica oleracea,

og med en munn som en liten rosenknopp bemerkes fin Rosa Rubus chamaemorus, f.eks.

Øyne som fioler lyder skjønt, de er da som Viola.

Har man en slank og fin hals som en lilje er det nærliggende å påpeke en nydelig Lillium.

Tryggog bred rygg som et eiketre kan roses som en fin Quercus robur, her hører man på navnet hvor solid den er.

Er man som dame, unntatt undertegnede, utstyrt med et par velvoksne meloner, ja så er det noen flotte  Cucumis melo, og det høres pent og pyntelig ut.

Noen er mere rikt urstyrt med hårvokst enn andre så her er det igjen en god mulighet til å påpeke en grei og sveisen tust av Poa annua, som ikke støter noen sagt i et nøytralt toneleie, noe runder med slåmaskin kunne vel ikke skade.

Kompostsiden og dens åpninger lister vi oss stille forbi.

Lange slanke ben som nydelige bjerkestammer kan betegnes som et par pene Betula.

Har man da derimot et sett med knudrete tær a la fjellbjørk derimot er det noen fæle Betula pubescens ssp. tortuosa og det høresi kke særlig godt ut.

Til sist, skulle man så lide av fotsopp i tillegg har man pådratt seg Tinea pedis.

Ja konklusjonen er at den ene latin kan være like god som den andre og forøvrig er latin gresk for meg.

God bedring.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Modern har vært en høyst oppegående dame, høy IQ og stor uavhengighet etter over 40 år som ungkarskvinne.

Som datter av en oppfinner, har hu laga egne praktiske løsninga, til mulige og umulige problem.

Til fortvilelse for oss ainner, av og te. Og hu har fråtset i bruksanvisninger og elektrodimser, og reparert bil sjøl.

No har hu nådd en forholdsvis høg alder, og nekte å ta til sæ viten om Tv og data, for da må hu lære nåkkå fra oss ainner, og det e under hennes verdighet.

Så det går på radio OG mobiltelefon.

Og da e vi ved sakens kjerne.

De mobiltelefonan hu hittil har hatt, har hu henholdvis forsøkt å drukna i myrhøl eller bada oppladeran i vannmugga.

Da va det at æ fikk en god ide, DORO eldretelefon va saken,  den e enkel å bruk og fiks i fasongen.

Og æ styrta hen te computern og bestilt sporenstreks en DORO over nettet, levert på heimplassen te kjerringen.

Æ e itj helt god te å ut og reise så den telefonoppsettinga/opplæringa skulle foregå pr.hustelefon med en avstand på 5 mil, i forholdsvis kupert terreng.

Hu fekk no omsider henta mobilen på posthuset og æ etterlyst regninga på den.  Regninga kunne hu itj finn, og æ kom med mange kreative forslag om kor hu kunne ha lagt den. Hu oppbevarer alle papirer i et kjøleskap fra 1957. Logisk.

2 daga seinar kom hu på at regninga ha hu da betalt da hu henta mobilen på posthuset………

Allerede da burde æ ha skjønt tegninga.

Neste dag brukt vi te å krangle om kor batteriet skulle sitt hen og kor sim-kortet skulle i, det gikk ikke bra og kusina måtte innom og tre støttende til.

Når man ska lær noen nåkkå over (hus)telefonen, krever det litt visuell forklaring.

Etter 2 tima va vi enig om ka som va startdisplay på telefon, det va grønt og når det vistes kunne man ring te nån.

«Kålles gjør man det?»

«Jo du slår et nummer og trykke på grønn knapp, ja nei når skjermen blir svart e det spareskjerm som kjem på,»   press any key…

Så ble vi enig om at hu skulle bruke rød knapp til å aktivere lyset på displayet, der glæmt æ å tenk rundt neste hjørne…..Men foreløpig virka det.

Så klart hu faktisk å ta telefonen når æ ringt, trykk på grønn knapp og: « hallo der e du ja… blabla.»

Æ foreslo at hu kunne se på displayet no og se hvordan det så ut: «e det svart igjen sa du, ja men da må du slå på lys der, MEN ikke bruke den rø…..hallo? hallo?..» bipbipbip

Æ fikk no ringt hu opp igjen og vi snakka generelt om den nye mobilen, så kom det: « nei kor har æ gjort av mobilen no da, den lå da her på bordet…»

«Mamma, det e mobilen du har mot øret og snakke i no…»

Poenget med det her, e at æ ringer gratis til henne på mobil, men betaler astronomiske summer på hustelefon, det blir gjerne en times tid kvar dag.

Da æ prøvd å ringe til mobilen hennes i mårres, va den avslått.

Æ tok hu på hustelefonen: «Kåffår har du itj mobiln på?»

«Nei det e itj nå strøm på den»

«Da må du da sett i oppladern»

«Æ veit itj kor den vart av…»

«E den itj i eska som mobiln kom i da?»

«Jo, æ trur det, men æ veit itj kor æ gjord av eska heller…»

Æ brøt sammen i latter/gråt og truet henne med at no når Hr Alzheimer kom snikende fikk hu ei eiga spalte i lokalavisa med alle hennes pussige ord og utrykk. Det syntes hu hørtes festlig ut.

Sånn står no saken og i mårrå ska æ anbefal hu å bytte ut bilen med en Mercedes Demenz……

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hurra… ja nå kain æ kom fram fra hjemmets lune rede uten fare for å bli foreslått en flytur. Æ bli jo askegrå i trynet bare ved tanken.  Fly e nåkkå æ bygge , og da fortrinnsvis Harrier.
Den forrige æ bygd gikk istykker ved hjemskomsten fra EU, men æ ska bygge ny te sommern, når æ kain ha vinduan åpne og luft ut lim og ainna styggedom.

Men det va asken ja, æ tenkte nu på om æ skoill farg håret askeblondt så va det et problem mindre i tilfelle store nedfall fra oven.
Og æ kler mæ jo te vanlig i sekk og aske bokstavelig talt, med hissige armbevegelser og bråe sidekast under lange telefonsamtaler med en sneip hengende i munnvika, så blås asken egentlig rikelig rundt omkring.
Hadde æ blitt hos min første mainn (ref.bryllupsinnlegg) så hadde æ og vært selvforsynt med hjemlige jordskjelv og lokale vulkanutbrudd.
Seismografen slo nok ofte ut når vi braka sammen en årle morgenstund når vedkommende kom dinglan heim, lett animert og det som verre var.
No holder æ mæ te mitt hjemlige askebeger og diskutere storpoletikk og får utløp for mye naturenergi på den måten.
Man kan vel heller ikke sei æ e nå Askepott, det e å dra den for langt, da lure æ på kor det vart av prinsen på den hvite hest, pussig nok ha min siste mann det velklingende etternavnet Prinds, men det va itj nok. Dryssa my aske der og, både utvendig og innvortes.

Med hensyn te kålles vi no ska forhold oss te alt det nye som skjer i verden så spør itj mæ,
ask somebody else……

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

No er endelig OL over, og som trønder e æ stolt og kry.

Men det kain bli litt kjedelig med de samme øvelsene gang etter gang.  No har dem kombinert langrenn og skyting i mange år f.eks.
Æ har så tenkt over om dæm itj ska fornye sæ litt.
Ka med sparkhopp?
Her oppi marka e det så bratt at naboan kun dyrke skrå-tobakk, og vi har en bratt og lang gangsti.
Man kunne f.eks. ta kjempefart fra toppen av stien, med spark, iført ishockey-utstyr, så kjøre man med all kraft inn i en grushaug og bråstoppe, flyg over styret og den som lande lengst fra sparken har vunnet.  Det kunne også gies poeng for stil o.s.v.
Så kunne man arrangere hoppskyting, det vil æ tru bli et blinkskudd, hoppern går utover hoppet, med geværet i handa og skyt på leirduer på vei ned,
Isdans kan vel vær som den e, minus skøyter, men med handpolert og glatte dansesko, da med ekstrapoeng for fiffig rundkast og ufrivillig spagat.
Curlig e en folkelig og interessant sport, men treng å oppsprites litt.
Den kunne lett kombineres med OL i vinsmaking. Bare man passe på at finalen i vinsmakinga kjem før finalen i curling, da kunne man kanskje se en del kreativ kosting og uryddig steinsetting.
Ja det var no bare et forslag.

Sjøl har æ no i mange år sagt te ongan at æ vil ned den lange gangstien vårres på rundakebrett, uten særlig respons. Æ har tilbudt mæ å stille i sykkelhjelm og albuebeskytter, men med utpostert folk te å filme det hele for fremtidig framvisning på Youtube.
Det eneste som i såfall skulle utposteres var en ambulanse nederst i bakken fikk æ hør.
Da får æ klare mæ med minnan oppi eplehagen nerri EU den vintern det falt 5 cm snø, sukk.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ikke før var vi ferdig med jula og havna midt i kuldeperioden så kom mattilsynet på døra.  Og dem va mang, dæm gikk over alle skuffer og skap og benker og bord, dæm lukta og smakt og huserte nå forferdelig.

Da dem va ferdig villa æ ha en konklusjon, men formannen stakk hodet i sand… eh.. under dyna og sa takk for sæ… makan

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det var min feil det hele, æ sendt en mail te statsministern og foreslo en reduksjon på 2 grader, i klimadebatten.. Oss ME-pasienta kan vær litt skjelven og da slumpa æ te å trøkk to gang, altså, 22 grader og det passe akkurat med termometeret her det.

Tidligar i vinter har æ måka snø og satt fyr på den midt på gårdsplassen.  Æ vil no helst ha at snøen detter ned ferdigmåka.
Så no har æ prøvd å snakka mæ varm og hatt opp vinduan for å senke utetemperaturen med et par grader, rent lokalt, og det visst lykkes.
Ellers er æ en god dyre og fuglevenn, og har derfor fyra en del for kråka.
Som pensjonert anleggsgartner har æ også dyrka frostrosa på innsida vinduan, te bruk i påkommende tilfeller.

Vedovn te kusina min gikk te h.. her for et par daga sia, hu har no melka konsekvent i kjøleskapet så den it frys, dem spise sikkert mye speke-mat oppi der no….
Æ e glad æ itj har bil, sjer kor dem prakkes med starting og elendigheit no, æ tenkt heller på å ta fram kosten min og flyg mæ en tur i sprengkulda.  Da va yngste datra hurtig i replikken: «Har du lagt om te vinterbust? Hvis ikke, kan du få ei gammel klatrerose av mæ, den er ferdig, med pigg.»

I trøndelag sei vi nå ellers at ting e kjølig når vi mene ekstrem, kjølig varmt sei vi, under en hetebølge,  men akkurat no e det vel kjølig kaldt…..
Og hvorfor ska det være kaldere i inn-trøndelag enn i ut-trøndelag??
Tidlig her uka hørt æ ei væradvarsel fra metropologisk institutt om at temperaturen gikk nedover og nedover og strømprisan oppover og oppover, ja det går opp og ned her i verden, tenkt æ.

Det hørtes en singellyd som glass som knustes i går, utom vinduet sto naboens hund og pessa på løktstolpen, dråpan fraus før dæm datt ned.

Æ har 50 meter te postkassen.  Akkurat no tar det en halvtime å kle på sæ og gå etter posten, æ sjer ut som en Michelin-mann og midt i ullhauen stekk det ut et par nedisa brilla og et frossent snytskaft.  Det er et evig problem med snytskaftet.
Æ er ei ihuga håndarbeidskjerring og har lagt forskjellige prosjekter på is no, for å strekk mæ nase-varmer.  Sjølen ha et forslag for et par år siden, han ha fått ei innrettning av ongan for å varm litjkarn med, «Nei æ stekk itj nasen min i ka som helst» sa æ med frost i stemmen, «og dessuten e den for liten», det vart isende taushet i flere daga etterpå.
Æ har no ellers ei frossen skulder, is i blikket, og holder hodet kaldt.

Nei i år ska æ vær føre var, pynte Tujaen te nabon 24.august og lage julaften, hive nå patrona og sprayboksa på grillen 31.august og får litt fyrverkeri så e feiringa unnagjort te rett tid og i rett temperatur.
Æ så dem søkt etter en te å overta et agentur for superundertøy i Saharaområdet, den jobben søke æ på te høsten.

Ellers må dåkk ha ei kjølig god helg.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Her i marka skjer det my rart.
Og det er itj alltid at det løses på den mest hensiktsmessige måten.

I går oppdaga æ at det rasla og banka inni murpipa, æ bor i sokkel, så sotluka er inne hos mæ, på kjøkkenet.
Æ va nesten sekker på at det va nåkkå inni der. Heldigvis var det itj varme i noen av ovnene.
Husverten ha dratt på hytta så hvis det skulle gjøres nåkkå, så mått æ te sjøl.
Æ ringt så te sønnen oppi skogen her og ba hainn innfinne sæ med høyt humør og hanska.
Men han va litt skranten og ment at æ skulle lursjekke innom luka først., hainn kom itj hvis det no kun va et utslag av min litt store fantasi.
Æ står attme luka, med høretelefonan til telefonen på, har tatt på mæ hodelykta for å ha arman fri te lukeåpning.  Like andektig som en unge i adventstida.

Æ smug-åpna og det baksa vilt inni der. Men… æ ha glæmt at luka nesten itj lar sæ lukke igjen, så sto æ der, med kneet mot luka og kommandert junior te å øyeblikkelig bevæge sitt slappe legeme ned te mæ, medbragt egen nøkkel og komme te unnsetning.
Hvis æ gikk fra luka villa den slå opp på vidt gap, og saker og ting og sot fordel sæ over hele den åpne leilighetsløsninga mi, med lyse møbla og kvite tekstila.
«Kainn æ få spis først», va dagens replikk, som umiddelbart vart slakta og æ snakka vel helst med litt store bokstava.
Han kom så lausgrusen sto som en stråle bak han utpå gården.
Æ hadde funnet fram en gammel strikkejakke som æ nådde tak i, med et nødskrik,  fra min ufrivillige posisjon langs veggen.
Han er dyrekjær og redd for å skade noen, så æ tok over og vrengt strikkasaken inn i murpipa, favna om det som flagra, ut igjennom dørene og slept løs ei heller misfarga skjære som tommelomsk peila ut nærmeste tre.
Det hadde seg sånn, at inni bunnen på pipa låg 7 cm løs sot, halvparten ha æ tatt med mæ i jakken og fordelt utover lyst kjøkkengulv og ganggulv, resten var på vei ut av sæ sjøl. Skjæra hadde feia grundig når hu no først va innstengt noen tima.

Etter 8 bøtter vatn og en forholdsvis stor mengde vaskemiddel ga æ opp, i dag tar æ en ny vasketørn og æ rekne med at innen jul kan æ sjå fargen på kjøkkengulvet mitt igjen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Du ska itj slå ihjel, dem som e mindre enn dæ sjøl… eller nå sånt, står det i boka… men det har æ altså gjort.
I flere år har det bodd ei edderkopphunn utom vinduet, hu hete Olga.  Vi var enig, hu ha sitt revir på utsida og æ på innsida, vinduet.

Men så i går hadd hu lura sæ inn i varmen, uten asylsøknad og uten å bank på.
Da æ satt med høy irritasjonsfaktor og bøta dongeribuksa på symaskina, inntraff katastrofen.
Æ såg i øyekroken at hu va på god vei ned fra taket for å hjølp mæ med syinga.
Æ reagert refleksmessig, kjørt ut, for å si det pent, og inn i to nagla på buksa og maskinåla forsvant i 3 dela som et granatregn rundt øran på mæ.

Da va begeret fullt og æ tok opp jakten på asylanten.
«Æ driv itj nå hotell for frosne damer med mange føtter og som slenge med silketråden sin roindt omkring øran på lettskremte minstepensjonista.» ropt æ, mens araknofobien reiv i nakkehåret.
Nedmed skapet innhenta æ rømlingen og hu vart heller flat, bokstavelig talt.
No har æ døra åpen igjen og sett å grue litt for aill som ska kom te begravelsa.
Æ fotografere også edderkoppa no, men bildan min e itj så fin, og æ trur artsbestemmelsa bli litt vanskelig…
R.I.P

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Når jeg nå skal gifte bort min yngste datter, førstkommende helg, kommer uvilkårlig minnene om den eneste gangen jeg selv er blitt.. ja… forgiftet.

En barnefri nyttårsaften, snublet vi over en fest, med dertil hørende jungelvann i store mengder.
Godt utpå natten, lettere omtåket, var vi omsider klar for avmarsj hjemover. Ute på trappen fridde min daværende forlovede i et svakt øyeblikk, og svaret ble ja.
Hans forlangende var at det skulle skje innen 14 dager, og så klart, jeg var enig i alt untatt selvmord, på det tidspunktet…
Selvom mitt motto alltid har vært: gift er ikke noe man er, det er en ting man tar, for ikke å bli det…

Turen hjem burde vel ha kommet på youtube, hvis det var oppfunnet, to lett animerte natteravner på en utrangert, helseskadelig, museumsklar, damesykkel…
Etter at den ene, henholdsvis den andre, av oss hadde prøvd seg som pilot, endte ferden i en gresslette ved jernbanen, der den vordende brud bokstavelig talt måtte bite i gresset. Der fikk tohjulingen ligge til over nyttår, mens vi støttet hverandre i håpet om å finne hjem.

Det ble travelt, forrykende travelt.  heldigvis var dette før uttrykket Bridezilla, var oppfunnet.
Vi hadde god forbindelse med det lokale gudehov og fikk en pakkeløsning med velsignelse og kaffe med nogo,eller, slett ikke nogo, attåt, etterpå.
Her skal tilsies at brudgommen den gang allerede var godt på vei inn i en viss tiltrekning til det våte element.
Av sikkerhetsgrunner ble så kaffeselskapet lagt til frikirken, det kunne virke forebyggende , mente bruden.
MEN, utdrikkingslag skulle det være, kom ikke der… det prøvde jeg i det lengste å ro meg unna, men dengang ei… en uke før var det berammet til, lørdagskvelden.

Utdrikkingslaget kom, og gikk. Brudgommen gikk, men kom aldri. Det ble mandag og tirsdag og gommen var som sunket i jorden.
Jeg måtte inn til sjefen og be meg fri fra arbeid for å lete opp den bortløpne.
Han visste godt at han kanskje løp inn i en hel kasse øretever, hvis jeg fikk tak i han nå, så han hadde gjort seg flid med å skjule sine spor.
Etter litt detektivarbeid kom jeg på sporet.
At jeg ikke døde der og da av latter, er ikke hans fortjeneste.
Hos en heller perifer kamerat, gjemt bak en lenestol i stua, sammen med en av byens litt løse damemennesker, satt han, og ristet av redsel.
Prøv å se for deg en lenestol fra 60 åra, spinkel med tynne armlener, pluss så på en godt voksen sjømann i 90 kilosklassen og en dame på samme størrelse, sammebrettet bak denne lenestolen. Det tøt armer og ben ut til alle sidene.
Brudgommen ble innfanget, låst inne og opptørket og kom ingen andre steder før han skulle til frisøren bryllupsdagen og gift ble han.
Det skal så sies til slutt at jeg ble lei av en stadig bortkommen ektemann på et tidspunkt, selv om det var mye underholdning i alle episodene…
Vi ble skilt og feiret skilsmissen med våre nye respektive med en alle tiders middag på stedets hotell, 2 år senere.

Bilde lånt fra Fast/rodekassen

Tips oss hvis dette innlegget er upassende